Den tredje bølgen

Den "tredje bølgen", som i følge Wikipedia inkluderer dialektisk atferdsterapi (DBT), funksjonell analytisk psykoterapi, mindfullness-basert kognitv terapi og Acceptance and commitment therapy (ACT), er en spennende utvikling innenfor kognitiv atferdsterapi.

Jeg ble nettopp ferdig med å selvhjelpsboken Å leve et liv, ikke vinne en krig skrevet av den svenske psykologen Anna Kåver. Såvidt jeg forstår er hun hovedsakelig skolert innen DBT, men synes å trekke endel inspirasjon fra ACT. Boka er lett å lese, helt fri for akademisk-psykologisk sjargong, og har som mål å gi leseren en innføring i aksept som mestringsstrategi. Jeg tror godt jeg kunne komme til å anbefale boka som supplement til psykoterapi, men jeg er usikker på hvor sterkt den står alene.

Imidlertid, når jeg leser om disse ulike tilnærmingene så merker jeg at min skeptiske sans blir høyt aktivert. Jeg tror det er flere grunner til det. Det mest åpenbare er kanskje at det er dårlig med RCT-studier (av ulike forskergrupper) med høy kvalitet som viser åpenbare fordeler sammenlignet med god, gammeldags CBT. Videre reagerer jeg på antydningene om at tilnærmingene funker like bra mot alle typer problematikk -- optimisme er fint, men det får være grenser. Tilløpene til kultiske tilstander innenfor flere av retningene gjør heller ikke saken noe bedre. Til slutt, og dette er helt klart fordomsfullt av meg, så gjør assosiasjonene til New Age og østlig filosofi til at jeg fort får litt gulp i munnen.

Når det er sagt, får jeg en følelse av at det er noe inuitivt riktig ved disse tilnærmingene. Jeg tenker at jeg må sette meg mer inn i det før jeg feller den avgjørende dommen.

Edit: ACTs talk-side på Wikipedia er ganske interessant. Det virker som at Steve Hayes selv har lagt inn mye av innholdet i artikelen. Wikipedia har jo som kjent en "no original research"-policy, som gjør at andre brukere reagerer når han henviser til forskningsartikler skrevet av ham selv. Morsomt.